Fuglen som sang for en make som aldri kom

Attenboroughs spilleliste (Attenborough’s Wonder of Song) er en severdig dokumentar på godt og vondt. Dokumentaren fra 2022 omhandler de mange funksjonene sang har i dyreriket. Noen sanger er kamprop, forsøk på å markere revir og skremme vekk inntrengere. Noen er forsøk på å imponere og smigre potensielle seksualpartnere, vise seg fra sin beste side og slik «vinne» kampen om å spre sine gener. Atter andre sanger har ingen utpreget instrumentell verdi, men later til å være en autotelisk aktivitet – noe dyrene gjør for sangens egen skyld, rett og slett fordi de liker det, fordi de har estetisk sans og setter pris på de vakre ting.

I dokumentaren presenterer den britiske biologen og programlederlegenden David Attenborough syv opptak av lyder fra naturen som har gjort uutslettelig inntrykk på ham. Han henter frem opptak fra så vel lemur og kjøttmeis som knølhval. Med sin velkjente røst og uovertrufne formidlingsevne loser han seeren gjennom alt fra Darwins teori om seksuell seleksjon til måten forskere analyserer fuglesang ved bruk av et spektrogram.

Variasjonen blant de mange sangfuglartene er forbløffende. Der kjøttmeisens sang er relativt enkel og består av to gjentakende noter, en høy og en lav, er gjerdesmetthannens sang uhyre kompleks, ofte så kompleks at vi mennesker ikke oppfatter det engang. Enkelte arter kan attpåtil etterligne lyder med en uforlignelig auditiv presisjon. Attenborough kjører blant annet en reprise av et klipp fra BBC-dokumentaren Life of Birds (1998), som også har gått sin seiersgang på nettet i mange år. Her imiterer en australsk praktlyrehale både kokaburraer, bilalarmer, motorsager og kamerautløsere. Den veksler ubesværet mellom biofoni og antropofoni, mellom å utbasunere organiske lyder og industriell støy.

Attenboroughs utilslørte entusiasme er smittende og medrivende. Hans informerte og ofte underfundige beskrivelser av de ulike artenes naturlige habitat, to ord man ikke kan lese uten å høre hans stemme i hodet, får selv den mest lyssky kontorrotte til å dra på smilebåndet. Samtidig har dokumentaren et patetisk, i betydningen medynkvekkende, drag over seg.

Naturentusiasten født i 1926, som befinner seg i livets høst og vel så det, har sett mye av sin elskede natur gå tapt. Han har et erfarings- og sammenligningsgrunnlag de fleste av oss bare kan drømme om. I så henseende kan han kalles et tidsvitne. Særlig vemodig er innslaget som avslutter dokumentaren, og som Attenborough lar stå som en advarsel og påminnelse om hva vi er i ferd med å miste.

Den siste kauaihonningeteren

Kauaihonningeteren, som formelt er blitt erklært utryddet, ble sist sett i 1985 og sist hørt i 1987. Den lille sorte og brune fuglen levde på øya Kauai på Hawaii. Den var den siste gjenlevende arten tilhørende Mohoidae-familien, med røtter tilbake i Miocen-epoken for omkring 15 til 20 millioner år siden. I dokumentaren spiller Attenborough av et hjemsøkende klipp: en kauaihonningeterhann, etter alt å dømme den siste av sitt slag, synger på en make som aldri kommer. Innen denne hannen satt på en gren og lengtende påkalte en hunn, hadde mange hawaiiske sangfuglbestander blitt desimerte. «Dette er lyden av en hann som synger for en make som ikke lenger finnes», konstaterer Attenborough.

Kauaihonningeterhannen synger inn i et sosialt tomrom. Han var den siste i en fuglefamilie som ikke fantes noe annet sted i verden. Arkivmateriale av arten ruller deretter over skjermen; det er gamle videosnutter med laber bildekvalitet, nettopp fordi det er lenge siden opptakene ble gjort og teknologien var en annen. «Det finnes ingen mer dramatisk påminnelse om dette tapet enn denne lyden», kommenterer Attenborough ettertenksomt. Deretter stiller han spørsmålet: «Hvor mange flere sanger har vi mistet andre steder på kloden?».

I Storbritannia, der Attenborough har levd i nesten et helt århundre, har 38 millioner fugler forsvunnet fra himmelen de siste 60 årene. Én av fem fugler er borte. Opptil 25 prosent av jordens titusener av fuglearter vil være utrydningstruede innen slutten av inneværende århundre^[ii]. «Nå er det opp til oss å bestemme hvor mange flere sanger vi vil la forsvinne inn i stillheten», sier Attenborough lakonisk. Uten dem blir våre liv mangelfulle, tilværelsen adskillig blekere. For det som går tapt når sangene stilner, er ikke bare «et fortryllende opera-bakteppe» for våre egne menneskeliv. For skapningene som synger dem, har sangene andre og mer uunnværlige egenskaper. Sangene er våpen, serenader, løfter om foreldreskap og dristige bedragerier.

Attenborough berører et vesentlig punkt: Dyrenes sanger er ikke kun spektakulære overlevelsesstrategier. Deres skjærende nødskrik og bølgende melodier er mer enn mekaniske reaksjoner på en mulig fiende eller en mulig elsker. Sangen berører, beveger og bergtar oss. I sangen ligger en hemmelighetsfull arv vi har undret oss over og beundret til uminnelig tid.

Berørende sang

Dyrene kommer likesom nærmere oss gjennom sangen. Etter at vi for første gang kunne høre knølhvalens melankolske klynk fra det mørkeste havdyp, ble store kampanjer for å verne hvalen igangsatt. Den amerikanske biologen Roger Payne utga i 1970 albumet Songs of the Humpback Whale, en samling opptak av knølhvalens ulike vokalharmoniseringer. Albumutgivelsen førte til et økt fokus på hvalenes intelligens og følelsesliv, og det regnes som startskuddet for den internasjonale hvalkonserveringsbevegelsen. Innsatsen kulminerte i at FN vedtok et tiårig moratorium på kommersiell hvalfangst under sin første miljøvernkonferanse i Stockholm i 1972.

Konfrontert med hvalsangen fremstod den koordinerte massejakten som en barbarisk praksis på grensen til intendert tortur av avanserte dyr. Hvordan kunne et vesen som produserer slike lyder ikke være et følende individ? Det var som om et lys gikk på og vi innså det som i retrospekt er den største selvfølgelighet: Naturligvis kan hvalen føle nytelse og lidelse, glede og skuffelse. Og gitt denne hvalens følelsesevne, må den også ha en vedvarende interesse av å unngå smerte. Harpuneringen av hvalene måtte opphøre sporenstreks.

Sang har avgjørende funksjoner for dyrene som benytter seg av den. Samtidig er den viktig for oss. Den rokker ved våre fordommer, øver innflytelse på oss. Spesielt verdifull er fuglesang. De fjærkledde spilloppmakernes kaudervelske spetakkel danner en sonisk bakgrunn. Ved å lytte til dem og følge med på dem, øker vår forståelse av sammenhenger. Som budbringere rapporterer fuglene fra økologiske frontlinjer, og som bevingede gesandter varsler de oss om intaktheten til landskapene vi er prisgitt.

Fuglenes sang formidler informasjon og viderefører tradisjon. Den bærer bud om hva vi har i vente, hvilket vær morgendagen bringer, når blomstene kommer til å spire. Fraværet av sang tydeliggjør for oss at ikke alt er som det bør være. Uavhengig av om vi forstår hva vi hører, om hjernen på et ubevisst plan har tatt til seg rødstrupens triller, påvirker lydene oss. Vi kommer i kontakt med våre omgivelser. «Slik vind i ansiktet får oss til å våkne, og lyden av regn er beroligende, stimulerer fuglene oss», skriver ornitolog Martin Eggen i boken med den prosaiske tittelen Uten fugler blir ikke livet det samme (2023)^[iii].

Primitiv skjønnhet

Fuglene er drevet av det vi kan kalle primitive instinkter. Enkelte av dem behandler andre dyr, selv deres egen make eller egne barn, på måter vi snøfter av («dumme, dumme, fugl»). Samtidig er det et tankekors at fuglelivet i stor grad er kjennetegnet av skjønnhet. Av fargerik fjærpryd som er vakker å se på, men fullstendig upraktisk for fuglen som bærer den. Av høylytte melodier som risikerer å avsløre et rede eller et skjulested. Av intrikate reirkonstruksjoner. Det er aspekter ved fuglenes liv – ting de gjør, måter de oppfører seg på – som ikke er umiddelbart nytteorienterte. Fugletilværelsen kretser ofte rundt det vi kan kalle en behagelig kompleksitet.

Ifølge ornitolog Philippe J. Dubois og filosof Élise Rousseau er fugler naturens kunstnere. De orienterer seg i sine nærmiljøer, henter inspirasjon fra dem og etterligner dem, ofte med henblikk på å lage noe eller fremstille noe. I den populærfilosofiske boken A Short Philosophy of Birds (2019) skriver Dubois og Rousseau at skjønnhet ser ut til å være en essensiell drivkraft for mange fuglearter. Selv om det også kan skyldes atferdsmønstrenes evolusjonære fordeler, kan ikke skjønnhet for skjønnhetens skyld avvises som en plausibel forklaring på fuglenes liv og lære; de har jo en ubendig trang til å søke de mest slående kombinasjoner av farger, lyder og bevegelser^[iv]. Den franske forfatterduoen stiller derfor et betimelig spørsmål: «Påfuglens hale er storartet, men veldig upraktisk. Påfuglhunnen velger sin make etter skjønnhetskriterier. Hannens styrke kunne blitt demonstrert på andre måter enn gjennom dens overdådige utseende. Så hva er poenget med denne overfloden av skjønnhet fuglene imellom, dersom de ikke er mottakelige for den?»^[v].

Fugler synger for egen og andres del. For sangfugler er det deres primære kommunikasjonsform, det nærmeste de kommer språk. Da kauaihonningeteren sang ustanselig både dag og natt, ut i det ikke-responderende intet, må den ha opplevd det fånyttes. Den følte nok ikke ensomhet i en menneskelig betydning: en altoppslukende følelse av isolasjon, av å være ubetydelig og kanskje også verdiløs. Det er derimot ikke usannsynlig at den i stille stunder, når kvelden krøp innpå og det kjølige månelyset tok over for det livskraftige sollyset, følte seg alene.

Fugler grubler ikke over egen dødelighet ut i de sene, sorte timer. At de ikke reflekterer over sin egen forgjengelighet, betyr imidlertid ikke at de ikke merker egen skjørhet, deres stadig svekkede krefter og sanser. Gitt hvor oppmerksomme de er på sine omgivelser, må de også oppleve forandringen fra bugnende trekroner til skrinne, lydløse hogstfelt som betydningsfull. De evner kanskje ikke å resonnere over hva disse kontrasterfaringene innebærer. Likevel må vi anta de kjenner dem på kroppen. At hjemområdene krymper, at det går stadig lengre mellom hver gang de treffer en artsfrende, kan tenkes å avføde et savn i kroppslig forstand. Også de mest egenrådige individene og solitære artene behøver fysisk nærhet fra tid til annen.

Vi vet ikke i hvilken grad kauaihonningeteren var avhengig av kontakt med andre. Man vet i grunn ikke mye om dens livsløp. Levde den i større flokker? Var den monogam? Hvordan oppdro den sine avkom? Vi leter febrilsk etter fullverdige svar. Arten, som av hawaierne ble kalt ōʻō ʻāʻā på grunn av dens lyd (ʻōʻō) og spinkle størrelse (ʻāʻā, som betyr «dverg»), er ikke blitt møysommelig studert og kartlagt. John L. Sincocks klipp fra 1970-tallet er de eneste levende bildene vi har av den, og David Boyntons opptak fra 1987 er siste gang et menneske hørte den i melodisk mundur. Det rungende ekkoet av hannen som synger på noen som aldri kommer til å gjengjelde lyden, omsluttet av gresshoppenes rytmiske komp, lever videre på bånd.

Når døde den siste kauaihonningeteren? Ingen vet med hundre prosent sikkerhet. Kan hende døden inntraff like etter at Boyntons opptak ble tatt. Kan hende den levde kun noen dager til. Kanskje holdt den stand i flere måneder eller år. I sin uunngåelige alenetilværelse møtte den uansett sin skjebne. Den døde på Hawaii, men det eksakte stedet forblir en gåte. Vi vet ikke nøyaktig hvor det siste eksemplaret av ōʻō ʻāʻā døde.

Fjerne og nære utryddelser

Historien er full av utryddelser, og kauaihonningeteren er ingenlunde spesiell i denne sammenheng. Den var en sped, sort og nøttebrun fugl som ikke skilte seg nevneverdig ut; den var ikke unik, hverken biologisk eller ornitologisk sett.

Dodoen kunne vært et mer bemerkelsesverdig eksempel i den forbindelse. Dodoen var en oppsiktsvekkende fugl, en det er blitt skrevet mye om med hensyn til menneskeskapte artsutryddelser. Den var flyveudyktig, kunne bli én meter høy og veide over 20 kilo i voksen alder. Etter alle solemerker var den et merkelig beist.

Det er uklart når mennesket først oppdaget dodoen. Kan hende arabiske handelsmenn traff på den allerede på 1200-tallet. Mulig er det også at portugisiske seilere så den under imperiets utforskning av verdenshavene i koloniseringsøyemed på 1400-tallet. Den første skriftlige nedtegnelsen stammer i hvert fall fra nederlendere, som møtte dodoen da de ankom øya Mauritius utenfor Madagaskar i 1598. Fra vestlige mennesker først stiftet bekjentskap med dodoen, gikk det radig til den var utryddet knappe hundre år senere. Den siste dokumenterte observasjonen av dodoen fant sted i 1662^[vi].

Dodoen møtte sitt endelikt på grunn av massejakt og introduksjonen av nye arter. Disse nye artene bar med seg virus og sykdommer dodoen ikke hadde utviklet noe immunforsvar for å takle. Den hadde ingen naturlige rovdyrpredatorer, derfor hadde den heller ingen fluktinstinkter. Den var et lett bytte for sultne menneskejegere gitt dens godtroende natur. Dodoens historie illustrerer med sørgelig aktualitet hvor galt det kan gå når ikke-menneskelig fauna møter havesyke mennesker utstyrt med våpen. Det er et eklatant – og overførbart – eksempel på en utryddelse fremprovosert av mennesket. Følgelig kunne dodoen vært en like påtagelig illustrasjon på kunstige, antropogene utryddelser som kauaihonningeteren, fuglen som møtte en likedan skjebne ikke som følge av jakt, men på grunn av invasive pattedyrarter og habitatsforringelse.

Kauaihonningeteren er imidlertid et mer nærliggende kasus, i betydningen nær oss i tid. Vi har både videoklipp og lydopptak av den, i motsetning til dodoen. Det er veldokumentert at både kauaihonningeteren og dodoen levde, for all del. Men med kauaihonningeteren kan vi både se og høre hvordan den var da den levde. Vi kan nærme oss den og nesten, men bare nesten, erfare den. Vi føler vi kan strekke ut en hånd og ta på den, høre den, se den, men den forblir utenfor rekkevidde.

I tillegg er kauaihonningeteren et moderne eksempel på et merkbart skifte fra nærvær til fravær. Det er en tapserfaring fra vår nære fortid, en erfaring vi kan forvente blir mer utbredt, mer allmenn, i fremtiden. Eldre hawaiere har kauaihonningeteren ferskt i minnet. Flere kan huske svale morgener i barndommens år med kauaihonningeteren utenfor soveromsvinduet. Kanskje fulgte sangen dem på vei til og fra skole og arbeid. Kanskje fylte den deres fysiske og psykiske landskap og var en eksistensiell konstant, et syn og en lyd som forsikret dem om at de var på rett sted.

Kauaihonningeteren er en ikke-menneskelig skapning foreldre- og besteforeldregenerasjonen på Hawaii har rike minner om, men som de yngre, deres barn og barnebarn, aldri vil treffe. Denne fuglens skjebne forespeiler hva som kommer dersom ikke massive, globale konserveringstiltak iverksettes. Som samtidsnært kasus åpner den et rom for å dvele over lidelsene vi utsetter dyrene for både direkte, gjennom aktiv troféjakt og hodeløs bestandsregulering, og indirekte, gjennom habitatsfragmentering og utslipp av klimagasser.

Kauaihonningeterens sang lar oss dessuten føle konsekvensene av artsutryddelser. Opptaket av den siste hannen som synger for å imponere maken som aldri kommer, treffer en nerve og fremkaller frysninger. Klippene og opptakene av den siste kauaihonningeteren står som en mollstemt påminnelse om hva vi har mistet.

Stafettpinnen er overlevert oss

Attenborough ser lettere resignert ut idet han beretter om fuglens skjebne. Hans inderlige oppfordring om å ikke la dette gjenta seg, om å hegne om den siste rest av den ville musikken som fyller våre himmelskrapende tretopper, er et personlig vitnesbyrd om verdien av ikke-menneskelige andre. Dessuten er det hans måte å gi stafettpinnen videre på.

Dyrene trenger oss, og vi behøver dyrene. Sistnevnte er lett å glemme fra bakom vindbeskyttende og lydisolerende husvegger, i urbane bygårder nær totalasfalterte riksveier. Relasjonen mellom mennesker og dyr er en av gjensidig avhengighet, men med forskjellsgjørende asymmetri i makt og ansvar. Som den eneste arten med kapasiteten til å forvolde planetær skade, til å irreversibelt endre alle livsformers livsbetingelser, plikter vi å utvise en varsomhet og langsiktighet i vår tenkning og handling. Som skadegjørende part er det vårt ansvar å se til at ville dyr ikke bare overlever, men at de også kan blomstre som ville dyr. «Alt av liv behøves hos Livet», som Hans Børli skrev. «Og kråka vet ikke at den heter kråke»^[vii].

[i] Utdrag av diktet «Stillheten efterpå» fra samlingen med samme navn (1965).

[ii] Philippe J. Dubois og Élise Rousseau, A Short Philosophy of Birds. Oversatt av Jennifer Higgins. London: WH Allen 2019, s. 156.

[iii] Martin Eggen, Uten fugler blir ikke livet det samme. Hvorfor fuglene forsvinner, og hva vi kan gjøre for å hjelpe dem. Oslo: Kagge forlag 2023, s. 9.

[iv] Dubois og Rousseau, A Short Philosophy of Birds, s. 143.

[v] Dubois og Rousseau, A Short Philosophy of Birds, s. 63. Min oversettelse.

[vi] Simon Barnes, The Meaning of Birds. London: Head of Zeus 2016, kap. 11; Thom van Dooren, Flight Ways. Life and Loss at the Edge of Extinction. New York: Columbia University Press 2014, s. 1–3.

[vii] Utdrag av diktet «Kråker» fra samlingen Vinden ser aldri på veiviserne (1976).