Om Hamsuns natur – og norsk naturprosa

Hvordan forholder vi oss til det ville (og det kultiverte)? Både kassandrasyndromet, at man roper krise hele tiden, og Arne Næss-syndromet, å tro på naturens perfekte orden og besjele naturens menneskelige trekk, er åpenbare feilspor som gjør vår tenking og skriving om natur svak. Hvor finnes veien ut av dette, og hva kjennetegner god naturlitteratur?

Pan er en av de mest naturlyriske romanene Hamsun skrev. Det er mye natur generelt hos Hamsun, men Pan skiller seg ut. For i forfatterskapet ellers er naturen kanskje mer en kulisse eller noe som hovedpersonene baler med, på en aktiv og kultiverende måte – som bonden og nybyggeren Isak i Markens grøde, eller August i Landstryker-trilogien. Til og med Nagel (i Mysterier) utgir seg for å være en agronom. I Pan er det naturen som spiller førstefiolin. Både den ytre naturen og den indre. Den ytre naturen spiller inn på den indre, og vice versa.