ESSAY
Norge i dødt, slitt og grått
Igjen vekker en NRK-serie om naturen begeistring og harme. I fjor var det «Oppsynsmannen», i år er det «Monsen og nasjonalparkene». Hvordan havnet vi i dette uføret? Bragepris-nominerte Naturparadokset antyder noen svar.
Adkomstveier, alpinbakker, vann, avløp og strømforsyning fordrer en infrastruktur som er uforenlig med surklende myrer og ugjennomtrengelige eventyrskoger, skriver naturfilosof Sindre Brennhagen.
M. Hjerpe / iStock
Peter Wessel Zapffe raljerte mot tilgjengeliggjøringen av
naturen; oppmerkede stier og motoriserte fremkomstmidler var styggedommen selv
for den pessimistiske tindebestigeren. Hans mangeårige sparringspartner Arne
Næss, som ingenlunde delte Zapffes eksistensfilosofiske svartsyn, så med
bekymring på tiltakende hyttebygging og et mer utstyrsorientert friluftsliv.
For Næss hindret tekniske verktøy genuin kontakt med naturen, og fremveksten av
digre «fritidsboliger» (villaer med torvtak) var antitesen til hans dictum
«rikt liv med enkle midler».
Felles for Zapffe og Næss er en uttalt skepsis mot vekstparadigmet: Nytt er alltid bedre, og
størst er alltid best. Riktignok er det noe gammelmodig over klatrenestorenes
utfall mot «Die Norwegische Apparatlandschaft» (Zapffe) og «den ensartede
teknisk-industrielle kultur» (Næss). Men utviklingstrekkene de beskrev, spesielt
hva overflodssamfunnets rovdrift på naturen angår, er besynderlig aktuelle.
Naturenvår og Friluftsliv
Nett og papir
3 mnd
99,- 210,-
KJØP
Naturenvår og Friluftsliv
Nett og papir
12 mnd
VELKOMSTGAVE
630,-
KJØP
Naturenvår og Friluftsliv
Nett
1 mnd
1,- 55,-
KJØP
Naturenvår og Friluftsliv
Nett
12 mnd
525,-
KJØP