Norge i dødt, slitt og grått

Peter Wessel Zapffe raljerte mot tilgjengeliggjøringen av naturen; oppmerkede stier og motoriserte fremkomstmidler var styggedommen selv for den pessimistiske tindebestigeren. Hans mangeårige sparringspartner Arne Næss, som ingenlunde delte Zapffes eksistensfilosofiske svartsyn, så med bekymring på tiltakende hyttebygging og et mer utstyrsorientert friluftsliv. For Næss hindret tekniske verktøy genuin kontakt med naturen, og fremveksten av digre «fritidsboliger» (villaer med torvtak) var antitesen til hans dictum «rikt liv med enkle midler».

Felles for Zapffe og Næss er en uttalt skepsis mot vekstparadigmet: Nytt er alltid bedre, og størst er alltid best. Riktignok er det noe gammelmodig over klatrenestorenes utfall mot «Die Norwegische Apparatlandschaft» (Zapffe) og «den ensartede teknisk-industrielle kultur» (Næss). Men utviklingstrekkene de beskrev, spesielt hva overflodssamfunnets rovdrift på naturen angår, er besynderlig aktuelle.