Tiltak i landbruket og verdien av forbedringer i vannkvalitet

Landbruk er en av hovedkildene til vannforurensning i Norge. I matproduksjon brukes kunstgjødsel og gjødsel fra husdyr som innsatsfaktorer, og næringsstoffer fra gjødsel kan transporteres til elver, bekker og innsjøer ved avrenning gjennom jorda eller på overflaten. 

Mekanisk jordforstyrrelse, som for eksempel pløying, endrer kapasiteten jorda har til å holde på jorda. Jorderosjon reduserer jordkvaliteten og har skadelige effekter på terrestriske økosystemer. 

Det øker også vannforurensningen ved å transportere partikler og partikkelbundet fosfor (P) til bekker, elver og innsjøer. Derfor bør tiltak i landbruket for å hindre avrenning fokusere på å redusere erosjonen for å holde på næringsstoffene.

EUs vanndirektiv, som er en del av EØS-avtalen, har som mål at det skal oppnås god økologisk tilstand i alle elver, bekker, innsjøer og grunnvann. 

Hva vil dette si? 

Hvis for eksempel en innsjø ikke har god økologisk tilstand, betyr det at den vil avvike vesentlig fra naturtilstanden. Det kan være mye alger eller partikler i vannet, og vannet kan inneholde færre arter av fisk, planter og andre organismer. 

I tillegg vil økosystemene, som dyr, fugler, og innsekter kunne ha redusert tilstand.

Norge sluttet seg til dette direktivet i 2006, men har enda langt å gå for å oppnå god økologisk tilstand i alle vannforekomster. 

Omkring 75 prosent av alle vannkilder i Norge oppnår god eller svært god økologisk tilstand. I Norges kornkammer, som er Akershus og Østfold, står det dårligere til med den økologiske tilstanden i vassdragene. 

I vannområde Glomma sør er nesten 60 prosent av innsjøene og 40 prosent av elver og bekker klassifisert som moderat, dårlig, eller svært dårlig økologisk tilstand. I Haldenvassdraget er det 40 prosent av innsjøene og 50 prosent av elver og bekker som ikke oppnår god økologisk tilstand. 

Avrenning fra landbruket

Grunnen til det er først og fremst avrenning fra landbruket, men også avløp og andre kilder som samferdsel og bebyggelse har betydning.

Og hvorfor settes det ikke i gang tilstrekkelig med tiltak for å hindre avrenning fra landbruket og rensing av avløpene? 

Det enkle svaret på det er at tiltak i landbruket vil gå på bekostning av matproduksjonen og tiltakene vil koste tid og penger. 

Bedre rensing av avløp krever investering i moderne teknologi som også koster penger. Det er riktignok satt i gang mange tiltak, og Norsk Institutt for Bioøkonomi har beregnet at fosforavrenningen er redusert med 20 til 40 prosent i Oslofjordens nedbørfelt, sammenlignet med om det ikke hadde vært gjennomført tiltak.

I Norge er god matjord en knapp ressurs. Bare omkring 3 prosent av Norges totale landareal er egnet til matproduksjon.

Av dette er omkring to tredjedeler best egnet til å dyrke gras til dyrefor, mens den resterende tredjedelen er egnet til å dyrke korn, grønnsaker og andre matplanter. Og mye av denne gode matjorda ligger i Akershus og Østfold.

Forslag til tiltak

Det er flere tiltak bøndene kan gjøre for å hindre avrenning av nitrogen, fosfor og næringsrik jord til elver, bekker og innsjøer. 

Det er først og fremst ikke å pløye jorda om høsten, men la den ligge i stubb over vinteren. Dette tiltaket er effektivt for å hindre avrenning og det forbedrer også jordhelsen. 

I tillegg vil mer karbon lagres i jorda, noe som bidrar til redusert klimagassutslipp. Ulempen ved dette tiltaket er at det kan føre til mindre avlinger og bøndene vil også være mer avhengig av et lite tidsvindu om våren for å dyrke jorda. 

Et annet velegnet tiltak er grasdekte vannveier som legges i dråg, i forsenkningene i åkeren. Dette er smale felt i åkeren som dekkes med gras som både fanger opp næringsstoffene og reduserer hastigheten til vannet. 

Ulempen med dette tiltaket er at dyrkingen av gras skjer på områder som ellers kunne ha blitt brukt til korn. Kornavlingen blir dermed redusert. 

Et tredje tiltak er kantsoner inntil bekker og elver som går igjennom åkeren, eller ved randsonen til åkeren. Dette kan ha stor betydning for dyre- og fuglelivet, ved siden av at det hindrer erosjon og avrenning av fosfor og nitrogen til vannet. Det vil ta en del av åkeren som ellers ville ha blitt brukt til matproduksjon. 

Det finnes også mange andre tiltak, og det finnes støtteordninger, som bønder som gjennomfører tiltak, kan søke Statsforvalteren om.

Norsk Institutt for bioøkonomi er i gang med et forskningsprosjekt der vi ser på hvilke landbrukstiltak som er mest effektive for samfunnet i form av nytte og kostnader. 

Vi fokuserer på to ulike innsjøer, Ertevannet i vannområde Glomma sør, og Bjørkelangen i Haldenvassdraget. 

Nytten av slike tiltak i landbruket vil først og fremst være bedret vannkvalitet i de respektive innsjøene. Dette kan forbedre muligheten for rekreasjonsaktiviteter som bading, fisking, og båtliv. 

Men også andre økosystemtjenester vil bli påvirket. For eksempel vil et rikere fugle- og dyreliv kunne føre til at områdene blir brukt til aktiviteter som turgåing og fugletitting. 

De samfunnsøkonomiske kostnadene vil først og fremst være oppstarts- og vedlikeholdskostnader av tiltakene samt bortfall av matvareproduksjon. 

I prosjektet vil vi også undersøke ulike motivasjonsfaktorer for å gjennomføre tiltak i landbruket. Hva skal til for at bøndene gjennomfører tiltak som vil ha stor samfunnsmessig og samfunnsøkonomisk nytte?

Både Ertevannet og Bjørkelangen innsjø er knyttet til Glomma ved elver og bekker, og Glomma renner som kjent ut i Oslofjorden. Så tiltak i innsjøer, som er knyttet til Glomma, vil også ha betydning for vannkvaliteten i Glomma og etter hvert i Oslofjorden.